Sommeren 1997 fikk Morten en prosjektlederstilling i Malmö, hvor han i første omgang etablerte seg uten familien. Bodylosjens styre bestemte raskt at det måtte sendes en delegasjon til Sverige slik at vi kunne
forsikre oss at Morten ville få det bra i sine nye omgivelser. 

Allerede torsdag 25. september dukket forpartiet (Rune og Laffen) opp i Mortens leilighet i Beritta Gurrisgatan 25, rett ved Ribersborgstranden (Ribban). Her fikk de en gjennomgang av situasjonen til en pendler i Sverige, samt en beskrivelse av omegnen for å unngå at de skulle rote seg bort eller skille seg ut påfølgende dag. Etter en rolig herremiddag laget av råbillig svensk kyllingfilet gikk losjemedlemmene tidlig til ro.

Mens Morten var på jobb den påfølgende fredagen, gjorde forpartiet seg kjent med Malmö. Rune hadde sågar et lengre opphold i S:t Johannes Kyrka. Ut på ettermiddagen ankom Leif Ketil og Kjartan; og delegasjonen var fulltallig – beklageligvis uten Ludvig. Selv om vi var langt ute i september, hadde sommeren ikke helt sluppet taket i Skåne, og det var fortsatt mulig å sitte ute å nyte varmen. Første stoppested ble derfor Malmös ”Lilla Torg”, og ”Mellow Yellows” uteservering. Senere på kvelden, da varmen hadde forlatt Skånekvelden, forhalte vi til Paddy’s med levende (støyende) musikk og irsk øl i tappekranene.  Da klokken for lengst hadde passert midnatt tok Rune og Leif en avstikker til en av Malmös mange gatukök for å få stillet sulten. Ved hjelp av en hyggelig polis klarte de å få talt opp et tilstrekkelig antall av lommenes svenske småmynter til å få kjøpt seg hver sin hamburger - med alt. Vi kom samlet tilbake til leiligheten hvor vi allerede hadde fått fordelt soveplass i Mortens relativt store leilighet. På grunn av den allerede nevnte sensommervarmen, og muligens noen av medlemmenes hang til snorking etter en sen kveld på byen, valgte Rune å slå seg ned med madrass og sengetøy i Mortens vinterhage.

Lørdag våknet vi atter til en vakker dag i Syd-Sverige.  Frokostbordet ble dekket med varme og kalde retter og planer ble lagt for resten av dagen. På flyet ned hadde Kjartan lagt merke til at det skulle arrangeres en messe i en Københavns større idrettshaller.  Han hadde til og med klippet ut annonsen. Selv om resten ikke umiddelbart var like tent, besluttet vi å sette kursen over Øresund med Flyvebåtene. Dette var heldigvis før tidsalderen til broen over sundet. På båten kunne vi kjøpe både bayer og en lille en, slik at vi kunne være mer akklimatisert før vi ankom Danmark og Kongens by. Siden båten la til i Nyhavn og tiden passet, inntok vi en overdådig dansk lunch i solvarmen på en av havnens mange uterestauranter. Enhver motforestilling om å besøke den før omtalte messen var nå forsvunnet, og i to taxaer fór vi av sted til en av Københavns forsteder. Vi skal ikke si så mye om hva vi så og opplevde på messen i den store idrettshallen, bare at den ene taxisjåføren så svært rart på oss da vi oppga adressen og viste ham den utklipte annonsen.

Etter å ha fått et innblikk i de mer vovede sider av dansk kultur, spaserte vi gjennom Strøget for blant annet å gjøre unna handling til våre kjære der hjemme. Igjen befant vi oss i Nyhavn, og igjen var det på tide med mat. Aftenens middag ble derfor inntatt i danske omgivelser – denne gangen innomhus, før vi atter satte sjøbein. Dette var (heldigvis) før EU fjernet tax-free ordningen, og noen av medlemmene var åndsnærværende nok til å proviantere for turen tilbake til Malmö.  Uteserveringen på ”Mellow Yellow” kvelden før, hadde tiltalt oss. Etter ankomst bar det derfor den kort veien fra bryggen via ”Stora Torg” til folkemylderet på ”Lilla Torg”. Vi var blant årets siste uteserveringsgjester, og da varmen forsvant – selv med ulltepper - fant vi veien inn i restauranten der den siste utedagen ble behørig feiret med musikk og to ”syngende” tennisstjerneimitasjoner fra 70 tallet på en liten hylle i lokalet (Borg og McEnro). Selv om det ikke var dansegulv i det trange lokalet, var vi ikke verre på det at vi bød opp til dans. Det var først langt på natt da vi hver for oss fant veien tilbake til Beritta Gurrisgatan (ikke lett å uttale til en svensk taxisjåfør etter en fuktig aften i to land og to byer). Sistemann hjem hadde selvfølgelig glemt portkoden, og fikk heller ikke ringeklokkekoden til å virke. Men gamle innøvde metoder fra ungdomstiden med å kaste stein på en glasskledd vinterhave, funket heldigvis.

Selv om søndagen også bød på sol og varme, skal vi ikke underslå at det var litt tungt å stå opp – i sær for de sist ankomne. Vi lurer egentlig på hva svenskene tenkte – de som så fem nordmenn ute på T-bryggan på Ribban, sittende å se tungt ned i vannet etter en kort tur langs stranden.

Turen hjem for de fire gikk greit, og alle var trygge på at Morten ville få det bra i de kommende årene han skulle tilbringe i utlendighet.